Colareklamer!

Jeg skal ta for meg to Colareklamer. En fra Norge og en fra India, se på ulikhetene fra både kultur og sette reklamene oppimot hverandre, for å sammenligne de.
Norges Colareklame er forskjellige produkter som viser hva som skjer i sangen ved å vise produkter i samsvar med sangen, mens India viser folk som danser og synger med produktet.
Norge er ett land, der man rett og slett er ganske rolige og ikke gjør så mye ut av saker og ting, mens India er kjent for mye dans og musikk. India har jo Bollywood, som blir på en måte Indias svar på Hollywood. Der danses det mye i filmer, så det er ikke overraskende åssen resultat vi får her. Denne reklamen er typisk for Indias media industri.
Kullturen i India er jo mer ”eksotisk” enn i Norge, det er noe alle vet. Og kulturen bygger veldig på sang og dans, da vil man jo si at folket forventer det også, når de er vant til det gjennom kulturen. Reklamen skal jo appellere til folket og for å gjøre det må man spille på det som mottakeren(innbyggerne) liker. Det er helt klart at produsentene for denne reklamen vil spille på følelser (patos) og vekke oppsikt i form av dans og musikk, faktisk så kommer ikke selve produktet så godt fram, nettopp fordi det er så mye fokus på dans og musikk og da blir colaflaska bare en bitte liten bit av det.

I Norsk reklame så forventer man jo at det skal være en enkelhet og at produktet kommer veldig godt fram. Colareklamen fra Norge har produktet derimot i fokus under hele reklamen og legger til musikk sånn at vi skal følge mer på reklamen. En reklame uten musikk eller tale fungerer jo veldig dårlig, ved å legge til de mediene vil man jo vekke oppmerksomhet hos mottakeren og det er jo det avsenderen så absolutt vil her. For, hvis man ikke klarer å vekke oppmerksomheten til mottakeren så vil en reklame ikke selge, og det er jo det en reklame skal.

Det er jo tydelig at disse reklamene er fra forskjellige deler av denne verden vi lever i. For det første er det jo 2 forskjellige språk som kommer fram (norsk og indisk). Alle vil jo skjønne at språkene ikke likner hverandre. I tillegg så er jo reklamen fra India faktisk mennesker som synger og danser, som er fra India så man kan jo si at de legger mye mer vekt på landets tradisjoner og kultur enn det Norge gjør i stor grad. En reklame med bare Colaflasker, som ikke er særlig norsk, men sangen er jo på norsk, det er da noe eller?
Norge har jo ikke vært så opptatte å ta vare på gammel på kultur, men så har vi vel ikke så sterk kultur heller. Dette vises jo ikke i det hele tatt i reklamen, reklamen kunne rett og slett vært fra hvor som helst i verden og det eneste som sier at det er norsk, er vel egentlig bare språket i sangen som brukes.
I India er kulturen sterk i alt som skjer i samfunnet, den daglige hverdagen er preget av kulturen, hvis man trekker linjer til religion for. Eks. Man kan vel ikke si at reklamen kommer fra nettopp India, men at det er fra ett land i det Asiatiske kontinent kan man vel kanskje gjette seg til.

Hvis man jeg setter min kultur (norske) fra ett kulturrealtivistisk ståsted, så vil jeg si at den indiske reklamen ikke appellerer til meg, fordi jeg ikke har noe forhold til den kulturen, men jeg skjønner jo at den vil appellere til en mottaker i India nettopp på grunn av at de kjenner seg igjen i det bilde som blir beskrevet i reklamen og det som skjer. En viktig faktor her er vel at jeg ikke skjønner språket, og hadde jeg gjort det så kunne jeg vel kanskje sett mer en sammenheng i alt som skjer i reklamen.
Hva gjelder den norske reklamen så kan jeg si at den appellerer til meg som mottaker, fordi den har rett og slett en fengende sang og fristende bilder av produktet, men det er ikke på grunn av at jeg kjenner meg igjen i den som en nordmann.
Konklusjonen må bli den at; reklamene kan appellere til mottakeren, men på forskjellige måter, fordi den skal treffe forskjellige grupper innenfor forskjellige kulturer. Og alt på grunn av at avsenderen vet åssen han/hun skal appellere til mottakeren.