Colareklamer!

Jeg skal ta for meg to Colareklamer. En fra Norge og en fra India, se på ulikhetene fra både kultur og sette reklamene oppimot hverandre, for å sammenligne de.
Norges Colareklame er forskjellige produkter som viser hva som skjer i sangen ved å vise produkter i samsvar med sangen, mens India viser folk som danser og synger med produktet.
Norge er ett land, der man rett og slett er ganske rolige og ikke gjør så mye ut av saker og ting, mens India er kjent for mye dans og musikk. India har jo Bollywood, som blir på en måte Indias svar på Hollywood. Der danses det mye i filmer, så det er ikke overraskende åssen resultat vi får her. Denne reklamen er typisk for Indias media industri.
Kullturen i India er jo mer ”eksotisk” enn i Norge, det er noe alle vet. Og kulturen bygger veldig på sang og dans, da vil man jo si at folket forventer det også, når de er vant til det gjennom kulturen. Reklamen skal jo appellere til folket og for å gjøre det må man spille på det som mottakeren(innbyggerne) liker. Det er helt klart at produsentene for denne reklamen vil spille på følelser (patos) og vekke oppsikt i form av dans og musikk, faktisk så kommer ikke selve produktet så godt fram, nettopp fordi det er så mye fokus på dans og musikk og da blir colaflaska bare en bitte liten bit av det.

I Norsk reklame så forventer man jo at det skal være en enkelhet og at produktet kommer veldig godt fram. Colareklamen fra Norge har produktet derimot i fokus under hele reklamen og legger til musikk sånn at vi skal følge mer på reklamen. En reklame uten musikk eller tale fungerer jo veldig dårlig, ved å legge til de mediene vil man jo vekke oppmerksomhet hos mottakeren og det er jo det avsenderen så absolutt vil her. For, hvis man ikke klarer å vekke oppmerksomheten til mottakeren så vil en reklame ikke selge, og det er jo det en reklame skal.

Det er jo tydelig at disse reklamene er fra forskjellige deler av denne verden vi lever i. For det første er det jo 2 forskjellige språk som kommer fram (norsk og indisk). Alle vil jo skjønne at språkene ikke likner hverandre. I tillegg så er jo reklamen fra India faktisk mennesker som synger og danser, som er fra India så man kan jo si at de legger mye mer vekt på landets tradisjoner og kultur enn det Norge gjør i stor grad. En reklame med bare Colaflasker, som ikke er særlig norsk, men sangen er jo på norsk, det er da noe eller?
Norge har jo ikke vært så opptatte å ta vare på gammel på kultur, men så har vi vel ikke så sterk kultur heller. Dette vises jo ikke i det hele tatt i reklamen, reklamen kunne rett og slett vært fra hvor som helst i verden og det eneste som sier at det er norsk, er vel egentlig bare språket i sangen som brukes.
I India er kulturen sterk i alt som skjer i samfunnet, den daglige hverdagen er preget av kulturen, hvis man trekker linjer til religion for. Eks. Man kan vel ikke si at reklamen kommer fra nettopp India, men at det er fra ett land i det Asiatiske kontinent kan man vel kanskje gjette seg til.

Hvis man jeg setter min kultur (norske) fra ett kulturrealtivistisk ståsted, så vil jeg si at den indiske reklamen ikke appellerer til meg, fordi jeg ikke har noe forhold til den kulturen, men jeg skjønner jo at den vil appellere til en mottaker i India nettopp på grunn av at de kjenner seg igjen i det bilde som blir beskrevet i reklamen og det som skjer. En viktig faktor her er vel at jeg ikke skjønner språket, og hadde jeg gjort det så kunne jeg vel kanskje sett mer en sammenheng i alt som skjer i reklamen.
Hva gjelder den norske reklamen så kan jeg si at den appellerer til meg som mottaker, fordi den har rett og slett en fengende sang og fristende bilder av produktet, men det er ikke på grunn av at jeg kjenner meg igjen i den som en nordmann.
Konklusjonen må bli den at; reklamene kan appellere til mottakeren, men på forskjellige måter, fordi den skal treffe forskjellige grupper innenfor forskjellige kulturer. Og alt på grunn av at avsenderen vet åssen han/hun skal appellere til mottakeren.

Farenheit 9-11

Michael Moore framstiller bush som en person, som er usympatisk, likegyldig, ja rett slett litt dum! For at dette skal komme fram best mulig så har Moore klippet bush fra hvor han taler og det han sier i fra flere sammenhenger, gjerne kanskje også tatt samme utsagn sagt ved flere anledninger (gjentakelse,) for å påpeke hva han mener. Han bare viser bush og snakker i bakgrunn, som oftest da. Da får jo ikke bush sagt så mye, selvfølgelig. Og Moore kan si akkurat det han vil. Michael Moore gjør jo ikke annet enn å kritisere, og det er jo for så vidt ikke så vanskelig å skjønne, siden han bare tar fram negativt stoff.

Klippinga er: taler og sammenhenger, og bare viser bush fra forskjellige situasjoner, dette får bush rett og slett til å se litt ynkelig ut og hjelpesløs. I bakgrunnen er det lagt til musikk. Det er den samme musikken\ melodien som kommer hver gang Moore forteller noe viktig i filmen. I filmen er det også intervjuer med mennesker som har mistet barna sine i krig, dette er jo med på å forsterke filmen flere hakk, og får oss; publikum til å mislike Bush mer og mer gjennom filmens gang. Her legger han jo stor vekt på følelser. I Tillegg legger Michael Moore på mye gripende musikk, som kan minne om en spennings høydepunkt- melodi i en film. Da blir man mer oppmerksom og vil se hva som skjer videre. Det jeg nevnte i stad med at han brukte en spesiell melodi når han vil komme til ett poeng er med på å gjøre mottakeren oppmerksom på at ”, oi! Nå må jeg følge med her eller hva skjer nå tro?”

Michael Moore spiller mye på mottakerens følelser, altså Patos; fordi han vet at det er mye spekulasjoner rundt George W.Bush. Det med å trekke inn intervju objekter som heller ikke er videre begeistra for bush gjør jo, kanskje at mottakere vil bli mer overtalt.

Man kan jo ta fram Kairos og, Moore griper virkelig situasjonen, folk er i harnisk og han lager en film om det alle har snakket om. Verdens største terrorangrep! Det er jo ikke rart at man vil se den, og reagere på den, fordi det er et så vanvittig sårt emne.

Måten Michael Moore er veldig sakelig og appellerende. Han er profesjonell og holder seg i skinnet og er ikke veldig personlig heller. Alle hans fakta er meget troverdig og det vises at han har gjort grundig rescearch for å komme fram til konspirasjonen.

Filmen er dokumentar, men ikke en så veldig vanlig dokumentar. Grunnen til det er at Moore vil påvirke mottakeren, han vil jo få fram at bush hadde noe med angrepet på world trade center å gjøre. Det med at han var foretningsvenn med bin-laden familien osv.. Dette gjør det jo veldig til en konspirasjons teori mer enn en dokumentar. Man kan kalle det en konspirasjons film?

De 4 teoriene i forhold til kommunikasjonsmodellen

Den standhaftige Tinsoldat

Et eventyr skrevet av H.C Andersen.

Nyhistorisk: på konteksten kan man lett se at dette er en tekst skrevet i romantikken, fordi den er veldig overdreven og fokuserer veldig på kjærlighet, noe som var sentralt innenfor epoken romantikken. Det var jo selvfølgelig mye annet hva man skrev om; som den frie naturen og døden, osv..

Historisk-biografisk metode: Hvis man ser på avsenderen, altså H.C Andersen, Så er han jo en av de mest kjente eventyrforfatterne som har levd. Han skrev jo sine verk under Romantikken noe som gjorde at de ble veldig preget av det man skrev om da, som for eksempel kjærlighet, døden, sjalusi, natur osv. Verket; Den standhaftige tinsoldat, er fra samlingen ”eventyr for børn.” I samlingen var også mange andre kjente eventyr, som for eksempel prinsessen på erten,”mange av de kjente eventyrene hans kom fra den samlingen. Alle eventyrene var jo tilegnet barn, men med et voksent tema og det kan man gjenkjenne i de andre eventyrene fra denne samlingen.

Nykritikk: Når man ser på teksten i seg selv så er den veldig godt skrevet, den står riktig nok på dansk så det er litt vanskelig å forstå. Det som gjør dette til god litteratur er at det er veldig gode beskrivelser og hendelser. Det som er veldig spesielt med dette eventyret er at det er skrevet for barn, men også et tema som voksne kan gjøre seg kjent ved. Dette gjør H.C Andersen mesterlig. Språket er jo veldig elegant skrevet og gammelt skriftspråk, noe som gjør at det bryter veldig med det hverdagslige, alt er nesten litt overdrevent, men sånn er romantiske tekster, det er typisk for epoken. Man må rett og slett bare jobbe og tenke når man leser det.

Leser- respons: Grunnen til at jeg tolker teksten som jeg gjøre er vel fordi jeg kan trekke sammen forbindelser mellom epoke og forfatter. Den største grunnen til at jeg tolker teksten som jeg gjør og at andre er enige med meg er vel at jeg har blitt undervist av en lærer i en klasse og vi har snakket om tolkninga og det vil jo konstruere veldig like meninger i fellesskap om teksten. Og det er vel i hovedsak læreren som styrer tolkningsfellesskapet i en retning, fordi vi vet at det er læreren som sitter med meg kunnskap. Det er vel bare naturlig.

Hva er en tekst?

jo, en tekst er i sammenheng og skal fortelle oss noe. En tekst kan også være i sammenheng med bilde, musikk, film og i tale, alt er en tekst, tro det eller ei! Dette omringer jo oss rundt i samfunnet, så vi omfatter oss i tekst hver dag, gjennom forskjellige kanaler eller modier om du vil. Lydene vi legger press på språket, i det vi sier kaller vi for fonem,som er lyder i språket eller grafem som bokstav i skrift. En tekst blir til når vi først setter noe sammen, altså flere grafem sammen i mening, først da kan vi kalle dette en tekst. Sjanger er også veldig viktig, det bestemmer jo hva teksten handler om, det er jo avsender som må bestemme sjangeren og skriver da teksten etter det. Man kan også kalle sjanger en norm, altså bestemte tretningslinjer i utforminga av teksten. Filmer og musikk er jo også en tekst, noe som forteller en historie. Foreksempel michael jackson's thriller video som var nyskapende i musikkvideo sjangeren, fordi den var så lang og hadde en klar handling og sjangeren her var vel skrekk. Selv om video'n var i musikk og ikke så mye tale så forstår man veldig godt handlingen. Så tekst er ikke bare tekst det er mye annet som går undet betegnelsen tekst også

Noe som har blitt veldig populært å gjøre i musikk nå er å sample; altså, ta noe som er en orginalt og klippe/ legge inn ny tekst og beholde melodien. Det hører vi hver dag, dette er noe musikk artister ofte gjør, alle de store musikkartistene har gjort det en eller annen gang, som elvis foreksempel, så det er ikke noen nytt, men jeg sier bare at det blir mer og mer vanlig i dagens musikk industri. Og all musikk gir jo en sammenheng så man kan kalle det en sammensatt tekst også ikke bare musikkvideor selvfølgelig.

Kommunikativ funksjon i tekst!

Det er fokus på informativ kommunikasjon. Altså mye informasjon om vaksinen. Det er også lagt fokus på mottaker (kontativ/overtale). De prøver å komme med relativ informasjon om vaksinen, slik at vi skal ta deres parti og stole på de kunnskapene de har om vaksinen. Det er også emotiv funkjson i dette klippet. Det ser vi når det blir litt spenning i debatten, og det går inn på det personlige. Eks, programlederen melder på Karita sitt utsagn, for programlederen mener hun bare tjener millioner på denne vaksinen og forventer at hun ikke skal si noe annet enn hun sier.

Ida N, Nina og Christoffer.