Det siste måltid

I dette maleriet spiser Jesus et siste måltid med de 12 disiplene. Maleriet er malt av Leonadro da Vinci. Bildet uttrykker et fellesskap mellom Jesus og disiplene, og tillegg til at de inntar det siste måltidet.

matkultur
Norsk matkultur forbinder jeg veldig med fårikål, spekemat og rakfisk. Norge har kanskje ikke de med avanserte rettene på menyen, men vi er flinke ved å holde dem ved like. Spesielt er de tradisjonelle rettene viktige rundt høy tider, men jeg tror vi mer og mer har blitt en fast food nasjon også. Blant vennegjengen er det ganske greit og ta turen ned på gatekjøkkenet og spise. Mat fra andre land kommer stadig inn og former matkulturen vår, vi spiser kinesisk, japansk og indisk mat mer og mer. Det er jo posetivt at vi får andre matkultur i landet vårt. Viktig er det og holde på den gamle kulturen også, men det er vi som sagt flinke til. Vi spiser mye fisk, som er en del av kyst kulturen vår, fårikål og rakfisk er jo egentlig enkle retter, som var basert på enkle kår i Norge og det er jo blitt vår fest mat, så det har forandret seg. Og jeg får inntrykke at vi unge gjerne tar litt rakfisk til helga jeg, sier ikke nei takk jeg!
På skolen har vi jo en god og vareirt mat kultur, med både norske innslag og utenlandske innslag, det er jo veldig nytt, pluss at det er veldig basert på at det skal være sunt. Nå er jo Norge ganske ferske i kantine systemet enn mange andre land. I Sverige får elevene mat i en kantine med mye mye utvalg, akkurat som de har det i Storbritania. Så vi er ferske i matkultur i sammenheng med skole, men vi kommer sterkt etter og scorer høyt på at vi er sunne.
Hjemme hos bestekompissen min er det faktisk en libanesisk matkultur. Det var ett godt møte. libanesisk mat er jo oppbygd av mye mer urter og kryddere enn den Norske. Det virker også at mange av rettene tar mye lengre tid og forbedre og lage, du må på en måte ha en teknikk for og lage det, og mye trening, som det er en liten kunst og kunne lage mat og at det blir lagd ned mer sjel og vilje ned i matlagingen. Må kanskje si at visse retter i den libanesiske er hakke bedre enn Norsk mat.

Pragmatikk- hvordan språket brukes i forhold til kultur eller omgivelser

En tidlig mandag, snakket vi om hvordan vi oppfører oss i henhold til høflighet, når vi bruker fornavn, turskifte, ironi osv..
Vi er jo høflige når vi må, vi tilpasser oss sitvasjonen. Det med bruk av fornavn, er vel nesten ikke bruk lenger, bare at vi kanskje ikke liker at folk vi ikke kjenner skal kalle oss etter fornavn. Ironi brukes jo ofte; si noe, også ikke mene det. Turskifte går ut på åssen vi oppfører oss i en samtale, åssen samtalen utarter seg.

freddan

Verbal kommunikasjon (30.10.09) fredag

Alle verdens språk er like i den forstand at vi har forskjellige måter å si ting på, meningen i det vi sier i forskjellige kontekster. Forskjellen man sier ord på kan bare være et tonefall opp eller ned. Man har jo den grammatiske biten av språket også kommer den kommunikative kompetansen, som fokuserer på hvordan språket brukes. I det menes hvordan man sier ord og uttrykk som kan bety forskjellige ting i forskjellige settinger. Jeg ser jo veldig forskjellen på ironi og sarkasme osv, som er måten ting blir sagt på, men ser er det jo også veldig vanlig og misforstå det noen ganger. Det kan det jo bli noen litt pinlige situasjoner av i ny og ne. Når man snakker om grammatikken så mener man jo hvordan man setter opp setningen, uttale, ord og bøyningslære osv. Dette er ikke så lett når man er liten, men man lærer seg det automatisk når man blir eldre. Derrimot hvis man flytter fra det landet man er oppvokst i er det vanskelig å lære seg dette, jeg merker jo når jeg lærer spansk at det ikke akkurat ligger helt på tungespissen til en hver tid og det kommer jo av at man er vant til en annen setningsoppbygging. En teori sier jo at alle mennesker er født med en evne til å lære språk, det er jo selvfølgelig mye lettere å lære seg når man vokser opp et sted eller flytter til det landet de snakker det språket du vil lære, da går man jo bare opp å plukker opp ord og uttrykk. Den måten er vel den eneste hvis man skal lære språket godt, fordi hvis man vil lære et språk må man også skjønner betydningen av ord i forhold til kontekst, da er det litt bra og ha litt bakgrunn i kulturen i landet.

Språk er mye det, det er mange måter å uttale seg på og sette ord i forskjellige sammenhenger.

Å ha et ben i to kulturer



Når man sier at noen har ett ben i to kulturer tilsier det at de er født med foreldre fra et land, men at de selv er født i ett annet land, som foreldrene har flyttet til. Barnene er egentlig mest knyttet til den kulturen som de er vant til; altså der de er oppvokst. Foreldrene sitter igjen med kulturen fra sitt hjemland, og vil at barnene kanskje skal følge den kulturen fra det landet de er fra, det er jo ikke alltid like lett at barna skal følge foreldrenes kultur, når barna hele tiden får pumpet inn kulturen fra der de bor, fra skole og sosialeaktiviteter. Når barna kommer hjem fra skolen vil de møte på en annen kultur. La oss si at foreldrene er fra Pakistan, foreldrene vil kanskje snakke pakistansk hjemme og lage mat, som er pakistansk for å holde tradisjonen og kultur vedlike. Jeg sier ikke at egentlig trenger å være noe problem, fordi mange har det jo sånn, men problemene kan komme når foreldrene sier en dag at du må tvangsgifte deg? Da får vi ei god litta kulturkrasj gitt! Fordi, han som er oppvokst i, ja, la oss Norge da for å være litt etnosentrisk. Denne mannen er jo ikke helt klar for å gifte seg med ei fra Pakistan, fordi han er jo Norsk, han er jo oppvokst og født i Norge og vil gjerne bestemme hvem han vil gifte seg med selv og ikke la hans mor og far bestemme det, men sånn er det jo ofte i Pakistan da, arrangerte ekteskap. Det er jo veldig vanlig der. I filmen ”East is East” handler det nettopp om dette å ha ett ben i to kulturer, og der møter man på nettopp dette problemet med arrangerte ekteskap.



I filmen møter man en familie; Faren er fra Pakistan og moren er fra England, som de bor i nå. Barna er jo vant til den Engelske skikk og kultur. Dette passer far George på og sender de i moskeen hver helg, men barna er jo engelske og syns egentlig hele greie er drit kjedelig og kunne heller brukt tiden på noe helt annet, men George er sjefen i familien og vil at sønnene og datteren skal være flinke muslimer og holde på sin kultur. Mange ganger i filmen ser du krasjen i to kulturer. De to eldste guttene går på diskotek om natten og alle barna spiser egentlig gris, mens faren er borte. De er egentlig ikke muslimer, men later som foran sin far. Dette er helt vanlig, dette med at innvandrerungdom lever med en stor dobbeltmoral; drar ut på fyll og festing, og når de kommer hjemme er det rett på med klesdrakten.
Det man også opplever i filmen er det at faren sier at en sønn er død. Han er død for faren, fordi han har skuffet han og trosset han i hans avgjørelser. En annen ting er at de to eldste sønnene blir forviklet inn i ett arrangert ekteskap, de får ikke vite det en gang av faren, det er minste gutten i familien, som bare tilfeldig vis overhører en samtale mellom foreldrene. Moren til guttene prøver å avverge dette, men faren er som sagt sjefen i huset og hun har ingenting hun skulle sagt. Jeg personlig skal prøve å se dette fra et kulturrelativistisksynspunkt og si at ja, ok sånn er det i Pakistan og dette er helt vanlig der og sånn er den kulturen, det er også vanlig at man aldri må egentlig finne på å trosse sin far, fordi da gjør man skam på familien, men jeg klarer liksom ikke helt å akseptere det da. I et etnosentrisk synspunkt så vil jeg si at jeg syns det er litt drøyt at man ikke kan få gifte seg med den man vil og det er helt bak mål og fryse ut sin egen sønn av familien, fordi en sønn motsir sin far. Vi Norge og ganske mange andre land har jo en veldig avslappet kultur i forhold til mange andre kulturer, så det er vel ikke så rart jeg reagerer.


kilder: interkulturell kommunikasjons hefte og indentitetskapittelet.
bidler: creative commons

Norsk kultur i dag

norsk kultur er så mangt, men hva kan vi si er typiskt norskt ? Når man sier norsk kultur tenker man jo på fjorder og daler, bunad, vaffler og brunost, men det er vel ikke det første som møter våre venner fra det store utland. Da møter man jo en by og ikke folk som står der klare på flyplassen kledd opp i bunad, men dette er jo ikke jo så spesielt, sånn er det jo overalt.

Norsk kultur er jo som sagt mye rart. Du kan jo ikke sette kultur i bås, kultur er noe man gjør, ikke noe man har.

Hvis man skal prøve å beskrive norsk kultur sånn helt konkret så blir det litt vanskelig. Da får man bare plukke ut en liten bit av det.

Norsk skolekultur her til lands, tror jeg er veldig lik i forhold til de nordiske landene vi har rundt oss, men setter du oss opp imot utenlandske ungdommer fra rundt om i Europa, så er jeg ganske sikker på at vi har det ganske fritt og avslappet. Ta skolen da, foreksempel i England må elevene lukke opp dører, og kalle læreren for mrs. og mr. Dette hadde jo vært helt utenkelig i Norge, her sluttet vi jo med dette for 50 år siden. Hadde noen sagt fru eller hr til en lærer i dag, ville jo læreren tro du var litt sprø, men også det å komme for sent, som vi ofte gjør her. Læreren kan bli litt irritert å spørre om du har en god grunn, mens i andre land ville de bli rasende og bare be deg gå ut av timen. Dette er jo på en måte et beskrivende kulturbegrep, man kan si at både elever og lærere har samme kulturelle bakgrunn. Mange av lærerne gikk jo en skolegang som var ganske lik i forhold til din og da ser man jo veldig likt på det. Norsk skolekultur er jo sånn at vi skal klare oss selv når vi kommer litt i de siste årene i skolegangen. I andre land er det ikke helt sånn enda, selvfølgelig i noen grand, men i Norge praktiseres det i en mye større grad. Dette synet er ganske likt om rundt på norske skoler i landet og da vil man si at det er faktisk en del av dynamisk kultur også: ”kultur skapes mellom mennesker i samhandling.” Lærer og elever har bygget opp kulturen sammen i den norske skolen i samhandling.