torsdag 15. oktober 2009


Å ha et ben i to kulturer



Når man sier at noen har ett ben i to kulturer tilsier det at de er født med foreldre fra et land, men at de selv er født i ett annet land, som foreldrene har flyttet til. Barnene er egentlig mest knyttet til den kulturen som de er vant til; altså der de er oppvokst. Foreldrene sitter igjen med kulturen fra sitt hjemland, og vil at barnene kanskje skal følge den kulturen fra det landet de er fra, det er jo ikke alltid like lett at barna skal følge foreldrenes kultur, når barna hele tiden får pumpet inn kulturen fra der de bor, fra skole og sosialeaktiviteter. Når barna kommer hjem fra skolen vil de møte på en annen kultur. La oss si at foreldrene er fra Pakistan, foreldrene vil kanskje snakke pakistansk hjemme og lage mat, som er pakistansk for å holde tradisjonen og kultur vedlike. Jeg sier ikke at egentlig trenger å være noe problem, fordi mange har det jo sånn, men problemene kan komme når foreldrene sier en dag at du må tvangsgifte deg? Da får vi ei god litta kulturkrasj gitt! Fordi, han som er oppvokst i, ja, la oss Norge da for å være litt etnosentrisk. Denne mannen er jo ikke helt klar for å gifte seg med ei fra Pakistan, fordi han er jo Norsk, han er jo oppvokst og født i Norge og vil gjerne bestemme hvem han vil gifte seg med selv og ikke la hans mor og far bestemme det, men sånn er det jo ofte i Pakistan da, arrangerte ekteskap. Det er jo veldig vanlig der. I filmen ”East is East” handler det nettopp om dette å ha ett ben i to kulturer, og der møter man på nettopp dette problemet med arrangerte ekteskap.



I filmen møter man en familie; Faren er fra Pakistan og moren er fra England, som de bor i nå. Barna er jo vant til den Engelske skikk og kultur. Dette passer far George på og sender de i moskeen hver helg, men barna er jo engelske og syns egentlig hele greie er drit kjedelig og kunne heller brukt tiden på noe helt annet, men George er sjefen i familien og vil at sønnene og datteren skal være flinke muslimer og holde på sin kultur. Mange ganger i filmen ser du krasjen i to kulturer. De to eldste guttene går på diskotek om natten og alle barna spiser egentlig gris, mens faren er borte. De er egentlig ikke muslimer, men later som foran sin far. Dette er helt vanlig, dette med at innvandrerungdom lever med en stor dobbeltmoral; drar ut på fyll og festing, og når de kommer hjemme er det rett på med klesdrakten.
Det man også opplever i filmen er det at faren sier at en sønn er død. Han er død for faren, fordi han har skuffet han og trosset han i hans avgjørelser. En annen ting er at de to eldste sønnene blir forviklet inn i ett arrangert ekteskap, de får ikke vite det en gang av faren, det er minste gutten i familien, som bare tilfeldig vis overhører en samtale mellom foreldrene. Moren til guttene prøver å avverge dette, men faren er som sagt sjefen i huset og hun har ingenting hun skulle sagt. Jeg personlig skal prøve å se dette fra et kulturrelativistisksynspunkt og si at ja, ok sånn er det i Pakistan og dette er helt vanlig der og sånn er den kulturen, det er også vanlig at man aldri må egentlig finne på å trosse sin far, fordi da gjør man skam på familien, men jeg klarer liksom ikke helt å akseptere det da. I et etnosentrisk synspunkt så vil jeg si at jeg syns det er litt drøyt at man ikke kan få gifte seg med den man vil og det er helt bak mål og fryse ut sin egen sønn av familien, fordi en sønn motsir sin far. Vi Norge og ganske mange andre land har jo en veldig avslappet kultur i forhold til mange andre kulturer, så det er vel ikke så rart jeg reagerer.


kilder: interkulturell kommunikasjons hefte og indentitetskapittelet.
bidler: creative commons